Syvende desember

Grethe Meling var fortvilet. Hva skulle hun gjøre med den nye informasjonen hun hadde fått etter de semistrukturerte intervjuene. Hun hadde brukt hele gårsdagen på å analysere de viktigste funnene, og lurte nå på den beste måten å presentere dem på for sin nyeste hovedmistenkte.

Akkurat da hun satt i sine dypeste tanker, banket instituttleder Svein Olaf på døra.

– Hei, hei, Grethe. Har du det bra, da?

Mer skulle ikke til. Munnen fyltes opp med ord som begynte å fosse ut av Grethes munn. Svein Olaf stod med store øyne og lurte på hvordan han skulle klare å avbryte denne situasjonen slik at han kunne gå tilbake til sin daglige runde mellom «Akvariet» og Ben’s kontor for å snakke om isbreer.

– Eh… Hva med at du bare sier det, da? Marie Louise er jo samfunnsgeograf, hun er vel god på følelser og sånn. Han humret lett idet han lukket døra bak seg og forsvant.

Grethe kikket bort på dataskjermen. Kanskje hadde instituttlederen rett? Hun logget seg inn på Facebook og fant fram profilen til sin mistenkte.

malou

Litt spesiell var nå forsidebildet hennes, men Grethe tenkte ikke noe mer over det. Hun sendte en melding.

malo2

Hun lente seg tilbake. Nå kunne hun ikke gjøre annet enn å vente på svar.

#HjelpMarta #MarieLouiseMåSvare

Femte desember

Grethe Meling kom rød i kinnene til instituttet kvart på 9. Hun reiv av seg jakka, skrudde på datamaskinen og trakk pusten dypt. Hvordan kunne premien forsvinne rett foran øynene på Marta og Tove? Så kom Grethe på en gammel visdomsregle hennes nabo hadde lært henne da hun var barn: «Korleis skal ein få med seg augneblikket når ein blinkar med augo kvar gong det kjem?». Øyeblikket der tyven hadde tatt premien var altså forbi, men det betydde derimot ikke at noen ikke kunne løse dette mysteriet. Grethe så ut av vinduet og ut mot horisonten. Det glitret av mot og håp i øynene hennes der hun mintes en instagrampost en geografistudent hadde postet tidligere dette semesteret:  

image1

Grethe kjente hendene knyte seg. Hun skulle finne ut av dette, selv om forsøket på å finne sannheten kanskje ville innebære søvnløse netter og anspente relasjoner. Som den geografen Grethe Meling er, tenkte hun at hun skulle gå metodisk til verks for å finne tyven, og hva er vel bedre egnet enn en runde semistrukturerte intervjuer for å finne den skyldige?  Hun la derfor ut en kunngjøring på MittUiB der hun kalte inn alle tilknyttet instituttet for geografi til et obligatorisk oppmøte på hennes kontor:

jukleblogg

 

Andre desember

«JAAAAA!»

Ropet runger gjennom hele kantinen. Alle hoder snur seg fortvilet, til de får øye på en lyshåret skikkelse som står på et bord. Hva er det han har i hånden.. Er det en… en mandel?

Magnus FH, eller «FH» som han kalles på folkemunne, har aldri vært så glad. I åresvis har han drømt om å få denne mandelen, og endelig – i dag var det hans tur. Han hiver seg på skateboardet og suser bort til disken der Marta står. Der hopper han elegant av rullebrettet idet han slenger mandelen på disken. “Hva er premien a, snuppa?” sier han og blunker til Marta.

Beskjeden som følger er rystende. De andre som er tilstede i kantina skjønner ingenting i det FH begynner å gråte og stormer ut av kantina. Hva var det Marta hadde sagt? At premien var….. Borte?

fh