Tjuefjerde desember

Grethe Meling våknet sent. I dag var julaften, yndlingsdagen hennes. Men i tillegg til at hun skulle feire med pinnekjøtt og riskrem, skulle hun også i dag gjøre noe hun hadde drømt om i 24 dager: Hun skulle avsløre for alle hvem som var drapsmannen og julegrøtpremietyven.

Grethe karet seg opp av senga og gikk bort til julestrømpa som hang under peisen. Hun kjente oppi, og ble forundret.

«Nei men.. hva er dette? Jeg pleier jo å få en pose Twist og et Knoll & Tott-blad av julenissen hvert år, men her er det jo ikke… Kanskje julenissen har sett at det er palmeolje i Twist-sjokoladen, og derfor kuttet den ut?»

Grethe ble litt oppgitt over julenissen, det var jo såå 2015 å bry seg om palmeolje og klima og sånn, liksom. Hun trakk opp det som gjemte seg i posen. Var det.. Nøtter? Nærmere bestemt tre nøtter.

«Eg lurar på om julenissen synest eg har ete for mykje godis i år», tenkte Grethe. 

tre-notter

Hun hadde ikke en gang rukket å tenke tanken ferdig før hun mistet en av nøttene i gulvet. På et øyeblikk sluttet nøtten å være en nøtt og ble til en politiuniform.

«Jøss», tenkte Grethe. «Kanskje jeg skal ta den på meg når jeg avslører skurken, da».

Hun tok på seg drakta og gikk målrettet ut døra. «No skal eg fakka deg», tenkte hun.

polti

Grethe braste inn på hjørnerommet i syvende etasje, der Trump hadde holdt til helt siden han ble med i etterforskningen. Hun rettet pekefingeren mot ham.

– Trump, no har eg deg. Eg vet det var du som stjal boka.

Grethe Meling stirret den kommende presidenten i øynene. Hun så at han kikket raskt mot venstre.

– Eg har lest i ei sjølvhelpnadsbok at om ein ser mot venstre, så betyr det at man ynsjar komme opp med ei usanning. Ikkje våg deg eingong!

Trump falt sammen.

– Sorry, var alt han klarte å si. Han gråt noen tårer før han fortsatte:

– Jeg bare så den boka, også tenkte jeg at hvis folk skal like meg skikkelig godt som president, så må jeg kunne alt i hele verden. Og da jeg så denne boka, så kom jeg på at jeg ikke kunne noe om hvordan man kan feire en kjernesunn jul uten gluten og sukker. Så…da tok jeg den for å lære mer. Jeg er så lei meg for det, Grethe.

Grethe så angeren i Trumps øyne. Hun klarte ikke bli sint på en stor baby som ham. Hun smilte lett.

– Du.. Det går fint. Vi kan bare gå ut i media og si at vi nå har lett litt bedre etter boka, og at den bare lå i en annen hylle enn vi hadde trodd. Da er det ingen som blir sinte på deg!

– Tror du virkelig det? Trumps øyne lyste opp.

– Jeg kan holde en pressekonferanse!

Grethe Meling så på ham og smilte lurt. Så tok hun opp de to nøttene hun hadde igjen. Hun kastet den ene i bakken, og VIPPS – der lå det en helt ny dress og et flunkende flott, rødt juleslips.

– Ta på deg dette til pressekonferansen, da kommer folk til å synes at du ser snill og troverdig ut.

Trump skiftet til den nye dressen sin og hastet avgårde for å avholde pressekonferansen. Grethe kikket etter ham med lange øyne.

– Han er nå litt dårlig til å tenke igjennom ting, og det er fortsatt mye han ikke kan, men hvem vet, det kan jo ordne seg for han der i det hvite huset også. Han er jo litt søt, på en sånn rar, kvinnediskriminerende, klimafornektende måte.

bok

Etter å ha fulgt med på pressekonferansen, tuslet Grethe ensom gjennom Bergens gater. Hva nå? Hun bestemte seg for å stikke oppom kantina for å fortelle Marta og Tove de gode nyhetene i egen person.

I kantina var det mørkt, men Grethe listet seg inn.

– Hallo? Er det nokon her?, sa hun forsiktig.

Da hoppet Tove, Marta, Carl, Trude og mange andre som hadde spilt en rolle i julemysteriet fram og ropte: OVERRASKNING!

Grethe gispet.

– Kva er dette for noke?, spurte hun.

– Vi har laget istand en middag for deg, siden du har vært så flink til å løse julegrøtmysteriet, forklarte Tove.

– Å, så utruleg hyggeleg! Men eg har jo ikkje noke fint å ha på meg… Grethe stakk hånda i lomma, og den kom borti den siste nøtten. Hun smilte lurt og kastet den i bakken. VIPS, så hadde nøtten blitt til en fin oransje drakt med et blått sjal til.

– Tenk at ein nøtt startet hele denne smørja, og no er det ein nøtt som er løysninga på alt saman! lo hun.

Så spiste og koste hun seg sammen med mange av sine gode venner, og håpte at alle tilknytta SV-fakultetet, og særlig geografene, fikk en skikkelig hyggelig jul.

sistema%cc%8altid

Reklamer

Tjuetredje desember

Grethe hadde låst seg inn på kontoret sitt. Hun var ukomfortabel med alle de sortkledde mennene som travet rundt i syvende etasje. Dessuten følte hun at noe var galt. Var det virkelig Tove som var den skyldige? Hun virket så snill? Og var det ikke en student som manglet? Som hadde forsvunnet? Hun følte det på seg, selv om det ikke var noen navn som manglet på studentweb.

Hun fikk sitte på kontoret og slå igjen litt tid. Hun åpnet kabal-spillet hun likte så godt. Grethe slappet aldri så godt av som da hun spilte kabal.

meling

Den første kabalen var en skikkelig utfordring, og Grethe satt dypt konsentrert i spillet. Overraskelsen var derfor stor da bildet på PCen rykket til og en mann dukket opp.

– Hallo? Grethe? Hører du meg?

Grethe stirret på skikkelsen på skjermen. Hadde hun ikke sett ham før? Var det ikke..

meling1

– Jeg heter Edward Snowden, men du kan kalle meg Eddie. Grethe, jeg er her for å advare deg. Trumps agenter lyver. 

Grethe var sjokkert. Løy mennene i dress?

– Sjekk mailen din.

Grethe gjorde som hun fikk beskjed om. Hun klikket seg inn på hotmail, og Eddie så oppgitt på henne gjennom skjermen.

– Grethe. Ikke hotmailen. Den er jo sensurert av CIA. Den eneste trygge mailkorrespondansen er via MittUib.

Grethe kjente et snev av stolthet over universitetets mailtjeneste da hun tastet inn passordet og mailboksen åpnet seg.

– Du burde skifte passord, forresten. Granvin123 er ikke så veldig godt, tipset Eddie om.

Grethe hørte ikke hva han sa, hun bare stirret på bildet som hadde poppet opp på skjermen hennes. Hva!? Hadde de blitt lurt hele tiden!? Var det ikke Tove, men Trump selv som var den skyldige?

22des

Tjueandre desember

– Grethe. Det er ikkje meg. Eg lover deg.

Tove kikket på Grethe med store, tårevåte øyne og Grethe fikk vondt i magen. Hun tvilte så på om det virkelig var Tove. Men så kom hun på bildet Donald hadde funnet på PCen til Marie Louise.

– Tove, du slipper ikkje unna med dette. Jeg synes du var ein skikkeleg dust som gjorde det her, altså. No skal du i fengsel.

– Og kanskje verst av alt: Du skal permitteres frå SV-kantina.

Tove bryter ut i strigråt.

– NEEI! Det kan du ikke mena! Eg vil ikkje permitterast fra kantina!!

Grethe myser med øynene og ser ulmskt på Tove.

– Det skulle du ha tenkt på før du stjal premien og drepte Marie Louise.

fb-22des

Tjueførste desember

Donald Trump og en gruppe dresskledde menn står i ring på hjørnerommet og mumler til hverandre. Grethe står på utsiden og kikker inn gjennom det ruglete glasset. «Hva snakker de om?» lurer hun på.

Ringen bryter opp, og Trump nærmer seg døra. Grethe begynner å rette på bildene på veggen og plystrer lett.

– Åh, hei, jeg måtte bare fikse litt..

Trump avbryter henne:

– Jeg må holde en pressekonferanse.

En halvtime senere er alt klart. Trump har rigget opp USAske flagg og et podium utenfor informasjonssenteret.

trump2

– Vi har funnet et bilde på datamaskinen som viser hvem som er den skyldige i julegrøtmysteriet. Det er trist å meddele dere at den skyldige er kantinedame Tove. 

Trump sender bildet rundt i forsamlingen, og folk gisper.

tove2

– Det som er viktig nå, er at vi holder sammen. Jeg skal være lederen deres gjennom denne tøffe tiden, og passe på at kantinedriften går som normalt, sier Trump.

Grethe står forskrekket bakerst i lokalet. HVA? Var det Tove som var den skyldige hele tiden?

Grethe visste at Tove ikke var så glad i Martas favorisering av geografistudentene, og syntes at SamPol-studentene burde vinne julegrøtmandelpremien oftere, men at det skulle gå SÅ langt? Det kunne hun aldri trodd.

Grethe følte mange følelser samtidig. Det var jo på en måte fint at mysteriet var løst, men samtidig føltes det feil. Og litt tomt. Var dette virkelig alt?

#julegrøtmysteriet2016

Tyvende desember

Grethe skottet bort på Donald Trump, som hadde fått låne en PC på et kontor som til vanlig ble brukt av PhD-student Helge. Han pleide bare å være her på kvelden uansett, så Grethe regnet med at han ikke hadde noe imot at den neste USAske presidenten benyttet seg av PCen hans.

– Så… Du sa at Marie Louise hadde sagt noe om et bilde som lå på dataen hennes?

Grethe nikket til den kommende presidenten, og han foldet hendene.

– Jeg og mine menn går igjennom alle filene til Marie Louise nå. Hvis det er noe der, så kan du stole på at vi finner det. Men nå må du la meg jobbe i fred.

Trump snudde seg tilbake mot skjermen.

trump

Grethe kikket videre inn i gangen. I akvariet hadde de ellers så livlige naturgeografene måttet gi bort plassene sine til 10 CIA-agenter som alle satt og jobbet med å finne ut hva Marie Louise kan ha hatt liggende på dataen sin som var så viktig.

Det hadde ikke vært gøy å velge mellom hvilke studenter som måtte gi opp lesesalen sin, fakultetsledelsen hadde jo en policy på å ikke si høyt hvem de mente var viktigst av natur- og samfunnsgeografene. Men i en sånn situasjon fikk denne policyen vike. Grethe Meling var sikker på at naturgeografene tålte dette slaget i trynet, hvis de i det hele tatt var smarte nok til å skjønne at det var et slag.

Hun ruslet rundt i gangene, og så at en av CIA-agentene satt inne på kopirommet som var ment for studentene. Grethe hadde lenge tenkt på at dette rommet ikke var lydisolert, men at det burde vært det. Hun bestemte seg for å sjekke hvor mye man faktisk hørte av det som ble sagt der inne, slik at hun kunne slå i bordet med det i møte med SiBs eiendomsavdeling senere.

– Hvordan vil du at jeg skal takle den oppståtte situasjonen? hørte hun agenten si.

Grethe rynket brynene. Hadde de klart å finne passordet til Marie Louise sin bruker? Og hadde de funnet noe av interesse? CIA-agenten fortsatte:

– Jeg forstår at ingen må få vite dette. Vi skal få dekket over det. Vi bare gjør som i Irak.

cia1.jpg