Nå som vi er i slutten av april er dagene både varmere og lengre. Da kan det fort friste å bevege seg ut når sola stråler. Pandemien setter noen begrensinger, men det er fortsatt mye som kan gjøres. Derfor har jeg (med god hjelp fra flere) samlet inn 5 ideer på ting som kan gjøres ute i Bergen, både alene og med andre.
1.Stolpejakt Denne aktiviteten, som navnet tilsier, går ut på å finne stolper plassert rundt om i Bergen. Stolpene kommer i ulike fargegrader, så du kan bestemme selv om jakten skal holdes til urbane områder, eller uti naturen. Dette er en lavterskel aktivitet for alle, og kan gjøres så sosial som du selv ønsker det, om du går alene eller tar med deg en liten gjeng.
Og for deg som tenker «hvor gøy kan dette være?», så har jeg et eksempel på ei som i utgangspunktet bare skulle gå en kort tur. Hun endte opp med å ikke komme tilbake før sola var gått ned siden det alltid skulle bli tatt en til. Derfor er det en liten fare for å bli lett revet med, men det er jo ikke et problem. Jeg oppfordrer deg til å ta prøve dette, og dra med deg noen hvis du har muligheten.
PS: Appen «Stolpejakten», sammen med kartene, er gratis å laste ned. Her finner du flere kart over fjellområdene i Bergen, og inni sentrum. Det er og et poengsystem osv.
2. Ta deg en tur i naturen Som det sies så er Bergen omringet av de 7 fjell, og har dermed gode dagsturmuligheter. Personlig har jeg ikke fått gått alle turene enda, men det er noe som jeg planlegger å få gjort imens jeg studerer her. Av de 7 fjellene jeg har gått så er nok Løvstakken og Ulriken mine favoritter. Og her er det flere stier opp, så det er bare å velge og vrake utfra om du vil møte på masse folk. Likevel er det selvfølgelig andre muligheter også.
Hvis du ikke vil gå så mange høgdemeter så er stien langs Svartediket fin å gå. Hvis du skulle ønske at Ulriken bare var litt høgere så kan du ta turen til Gulltoppen som er Bergens høyeste fjell. Ellers så er det også mange muligheter for hengekøyeturer på Sandviksfjellet. Så det eneste som gjenstår er å smøre matpakka, ta på deg en sekk, og kle deg etter været!
3. Spille kubb
Kubbspillet trenger vel egentlig ingen introduksjon. Det er gøy, sosialt, og er samtidig lett å holde 1-2 meters regelen. Bare få med noen fra venner, og samle dere i en av parken som finnes i Bergen. Og hvis du syns det er litt dyrt, så er mitt tips å spleise på det, eller finne et brukt sett på Finn.
PS: Det finnes andre parker en Nygårdsparken som kan brukes med tanke på hvor mange som samlast der. For eksempel Christieparken og Nordnesparken.
4. Sand-volleyball og engangsgrill
Etter min mening, det som gjør volleyball morsomt er når samtlige på begge lag er åpenbart ikke er verdensmestere i spillet. Da blir det ikke tatt så altfor høgtidelig, og en kan ha en god latter på grunn av at folk sliter med å få ballen over nettet. Hvis dere vil øke hygge-faktoren, så er det bare å slenge med en engangsgrill og ta med den maten og drikken som dere selv ønsker. Og selvfølgelig, dere klarer å holde meteren så lenge dere ikke løper over hele bana. I tillegg så er ikke volleyballer så altfor dyre, der det finnes noen til under 200 kr hos XXL.
Denne ideen er kanskje ikke så original, men jeg synes den er fin for det. Å sette opp et mål om å ha minst en fast treningsdag i uka er en god ide siden det hjelper oss med fast trim. Det er spesielt viktig siden pandemien har gjort at vi kanskje sitter litt mye inne. I tillegg, hvis du har satt opp en dag der du må trene så blir det fort lettere opprettholde denne planen. Dette kan være alt fra å gå etter stolper, joggetur, eller ballspill.
For eksempel, du kan ha basis hver mandag, og gjennomføre den alene, eller ta med venner. Basis er fint å gjeninnføre for alle, siden du selv bestemmer hvor hard økta skal være. Her i Bergen er det mange fine plasser for å gjennomføre en slik økt, som amfiet langs Løvstien, trappene ved AdO arena, en av de litt mindre brukte parkene, eller en av de mange Tufteparkene i Bergen.
Jeg slet lenge med å velge studium. Satt og googlet iherdig i friåret mitt mens 15. april kom nærmere og nærmere, og dagen før fristen bestemte jeg meg for geografi. Ikke fordi jeg nødvendigvis visste altfor mye om hva geografistudiet innebar, men fordi jeg fikk inntrykket at det var bredt, i tillegg til at jeg så at det var kriterium for flere kule masterprogram jeg fant. Kanskje ikke den beste strategien, men, 1,5 år har gått og jeg er heldigvis fornøyd med valget (halleluja!).
Likevel skal jeg innrømme at det er dager hvor jeg hater pensum og kunne ønske jeg studerte alt annet enn geografi. Heldigvis kan jeg på slike dager finne litt styrke og masse motivasjon i å klikke meg inn på nettsiden til masterprogram jeg kan søke på, som er enda mer spot on det jeg kan tenke meg å lese om, nemlig bærekraftig byplanlegging. Og i dag tenkte jeg å dele ett av dem.
4CITIES – master in urban studies
Okei, dette er skikkelig kult og ganske unikt. Det er et masterprogram i urbane studier hvor du i løpet av graden din får bodd i fire europeiske storbyer i løpet av to år! Vi snakker ett semester i henholdsvis Brussel, Wien, København og Madrid, i tillegg til mindre studieturer til blant annet Rotterdam, Antwerpen, Budapest, Malmø og Zaragoza. Kanskje ekstra attraktivt for oss korona-studenter som ikke ha fått dratt på utveksling og ønsker å få maks ut av et utenlandsopphold på master? I hvert fall, er tanken bak denne toårige, akademiske interrailen at byer må oppleves og forstås før man skal arbeide med å forbedre dem.
Studiegruppa består av 40-50 internasjonale studenter med ulike fagbakgrunner. Det er denne gruppa man reiser rundt med, og selv om det faglige opplegget virker godt koordinert av de ulike partneruniversitetene, understreker 4CITIES at studiet stiller høye krav til selvstendighet hos studentene. Det er for eksempel ens eget ansvar å finne bolig i ny by. Jeg kan se for meg at det kan være ganske utfordrende og slitsomt å skulle pakke sammen sakene sine og flytte hver gang man føler man begynner å vende seg til en ny by, kultur og nytt språk, så det å være tilpasningsdyktig er nok en god egenskap.
Det er tre ulike linjer, og man velger retning etter førsteåret. Studieløpet er lagt opp slik:
4CITIES understreker at masterprogrammet gjør studentene til generalister, og at mange velger å fortsette utdannelsen sin etterpå for å tilegne seg mer sektor-spesifikke ferdigheter og kunnskap. Likevel merker jeg det kribler i by-hjertet når jeg leser om masteroppgaver tidligere elever har skrevet. Her kommer et lite utvalg fra kullet 2019:
Exhibiting the future: Relevancy and inclusivity in city museums’ city labs
The Instagramization of the City: Understanding the Spatial Reflections of Digital Trends
155 photos to find a river: How everyday experiences shapes meanings attributed to urban rivers
Locating Social Innovation: The Governance of Refugee Housing in Vienna
Farming in the Urban Shadow: Agricultural innovation and adaptation strategies in peri-urban Valencia and Copenhagen
Communicating the contemporary metropolis: The construction of city imaginaries in urban journalism
Contractual instruments as tools for Participation Processes? A comparative analysis of Urban Waterfront Redevelopment Projects
Walking through: An analysis of six workshop participants’ reflections on their embodied experience in two urban linear parks – Superkilen and Parque Madrid Rio
Hvis du som meg synes det høres spennende ut, kan du klikke deg inn på nettsiden deres for å lese mer her: https://www.4cities.eu/
En våkner fort når en hopper ut i kaldt vann. Det være seg sommer eller vinterstid. Da gradestokken i desember plutselig bikka under null og jeg fortsatt hoppet i sjøen minst en gang i uka slo det meg at jeg har blitt en helårsbader. I høst avsluttet jeg nemlig aldri badesesongen slik som jeg pleier. En kombinasjon av en badeglad venninne, og det faktum at jeg for første gang i mitt liv bor 2 min unna havet førte til at jeg med ett var blitt en høst-, og nå også vinterbader. I min familie har vi for øvrig hatt tradisjon på julaften for å kakke hull i isen på den lokale innsjøen og hoppe i vannet, så konseptet var ikke helt ukjent. Men det pleide å skje en gang i løpet av vinteren; som en brå vekker fra julas ellers sløve døs bestående av julemat, familieselskaper og tv-titting. Nå har det derimot skjedd en endring, hvor det føles (nesten) like naturlig å ta et bad i havet som å ta en dusj. Friskuslivet er også populært om dagen, og pandemien har på et vis ført til at det er mindre spenning i hverdagen, som jeg tenker har gjort at flere andre også har valgt å utvide badesesongen nettopp i år. Jeg vil påstå at det har blitt litt trendy med vinterbading, hvor deling av videoer og bilder på insta og snap gir kudos og ikke minst – forhøyet status som friskus – som kan være motivasjon nok, om en bryr seg om slikt.
Jeg har både observert og prøvd ut en rekke ulike tilnærmingsmetoder som folk bruker for å komme seg ut i vannet, og tenkte jeg skulle dele noen av mine betraktninger for hvordan man kan gå frem for å utføre et bad:
Den første vil jeg kalle for sakte selvpining, eller bare pinern. Denne metoden kjennetegnes av usigelig sakte gange ut i langgrunt vann som strekker seg mellom femti til hundre meter før en kommer til akseptabel svømmedybde. Eventuelt særs rolig klatring ned en stige. Banning og små hyl forekommer ofte for hvert skritt eller trinn. Spesielt når vannet nærmer seg mageregionen. Et par forsiktige og rolige svømmetak følger når akseptabel vanndybde er nådd. Her er det viktig at håret, om en har slikt, holdes tørt og at hodet derfor ikke er under vann. Deretter følger rask gange eller klatring tilbake til tørt land. Dette er en tilnærming til vannet som jeg ikke forstår meg på, ren tortur i mine øyne. Den andre kaller jeg for racern og har lignende områdebeskrivelse som den første, men som navnet tilsier er dette en raskere variant kjennetegnet av lite «om og men» med en rask spurt/klatring ut/ned til akseptabel svømmedybde, før en kaster seg frem som en mindre grasiøs kråke. En del spruting, samt dykking av hodet, forekommer. Dette er tidvis min tilnærming, spesielt når det er mye vind på land. En tredje variant er de som bare stuper eller hopper i det. Det er en god tilnærming for de som ønsker å maksimere sjokkfaktoren ved badingen.
Når det kommer til bading i kaldt vann, så er jo sjokket digg i seg selv, og adrenalinet bidrar til å kvikke opp en ellers ensformig livsførsel. Jeg vil derimot argumentere for at det beste med vinterbading er det å sitte ved vannkanten og drikke kaffe post-bad. Følelsen av å ha utsatt kroppen for noe som er helt unødvendig og litt vondt, men som du overlevde, er ganske fin. Lue, ullsokker og et godt sitteunderlag som både brukes til å stå på når man skifter på kalde steiner, samt til å sitte på når man drikker kaffe etterpå kan jeg garantere at øker komforten ved opplevelsen.
Godt selskap hører også med. Både for egen sikkerhet og kaffepraten, men kanskje mest for filming av dåden, om skryting på sosiale medier står på agendaen. For alle single vil jeg også anbefale vinterbading som en første date. En får både sjekket ut om det er en pingle en har med å gjøre, samtidig som at en unngår å bli skuffet ved en senere anledning.
Dagen hvor hele semesteret skal avgjøres på noen timer. Også kommer det enda en. Og enda en. Og kanskje enda en.
Men til slutt dukker jula opp.
Jeg er på siste året på master, så for første gang på maange år har jeg ikke eksamen. Men jeg har god kompetanse på området. Etter en liten opptelling, har jeg kommet fram til at jeg har hatt 38 eksamener i livet. Det burde være nok til å kunne uttale seg om konseptet.
Eksamen kan være vondt. Det er stressende, slitsomt og intenst. Men fytti så digg når det er over. Uansett hvor bra eller dårlig det har gått. Lykken når man kan gå ut av det rommet, lukke alle fanene og bøkene eller skru av pc-en er ubeskrivelig! Da er det nesten verdt det.
Så skal man jo gjennom mange av disse dagene i løpet av studietiden. Da kan noen tips og triks komme godt med.
Mine topp eksamenstips:
Lag deg et rituale. Ja, jeg har en grønn geo-truse som må på på eksamen.
Stress er fint. Stress kan få fram det beste i deg, i hvert fall faglig. Kanskje ikke for menneskene rundt deg, men det kan man ta igjen etterpå.
Lad opp til eksamen med musikk. Kan anbefale russesanger, da er man hyped (dette er egentlig ikke lov å si fem år etter russetiden…).
MAT. God mat kvelden før. God mat på morgenen. GOD mat rett etterpå. Når ordentlig feiring uteblir på grunn av korona, er mat kanskje det eneste vi kan feire med i år. Da er det bare å unne seg.
Har du prøvd Hold-appen? Hold fokus og sank poeng!
Lykke til til alle eksamens-barn! Jeg føler med dere! Så kommer jula til slutt. <3
Do you want to participate in unique geography-themed activities? Are you interested in meeting other geography students and young geographers across Europe? Do you want to develop new skills and explore new places?
EGEA is for you!
What is EGEA?
EGEA stands for European Geography Association for students and young geographers. It is a network that brings together around 5000 geography students from about 100 cities in over 30 countries across Europe. It is an association based on sharing, networking and informal-peer learning. EGEA considers Europe as a place of friendship across borders, intercultural exchange, diversity, sustainability and non-discrimination. Congresses, cultural exchanges, seminars, geography study trips and many more events are held all year long (slightly less during corona times)!
EGEA originally started in 1988 after students from Warsaw, Barcelona and Utrecht came up with the idea to start an association to exchange their geographical knowledge between several countries in Europe.
Each EGEA city is called an entity, and there exist around 100 entities today. They are divided in 4 regions: the North and Baltic Region, (the one we will be joining, blue on the map), the Western Region (green), the Eastern Region (red) and the EuroMed Region (orange).
Many events are organized each year, ranging in length from one day to more than a week. Events usually have a specific topic; some focus on science, others on culture or sports (many include hiking!). Taking part in activities is a great way of meeting other young geographers from across Europe. Each entity is free to create its own events. Here are examples of typical events:
Each year, several congresses are held. Each region holds a regional congress every semester, and a general congress is organized in September every year where hundreds of geography students gather for workshops, meetings and excursions. We are invited to join the regional congress in Turku in the 2021 spring semester!
Exchanges are another type of events where two or more entities visit each other and get to experience another city, university and culture from the local geography students’ point of view. The hosting entity provides accommodation, food and program for the visiting entity.
Newbie Weekends are weekends organized by an entity to welcome new entities and members from any country in EGEA.
Trainings and other personal and professional development activities are often offered to exchange about professional skills, help with job opportunities, and develop new skills.
And many more! Find out about upcoming activities here.
Apart from EGEA events, being an EGEA member allows you to build friendships and networks across Europe. You can then ask them for tips or even accommodation when you travel on your own and visit places.
Entities are locally represented by two Contact Persons (CPs) and regionally coordinated by Regional Teams (RTs). The Board of EGEA (BoE) is the main managing body of the association. Regional Teams and the Board of EGEA are part of the Organisation and Strategy Committee which is a place for cooperation for all bodies of the association. It also includes Committees, Supporting Roles, Congress Organisers and the Financial Control Commission.
Any member can take part in a Committee; each Committee has a different focus (e.g. events, media, green, training…).
The General Assembly (GA) is the highest decisive body of EGEA. It takes places during the Annual Congress in September. Different matters are discussed and voted during the GA, notably approving new entities (hopefully us next year).
Theme year
Every year since 2018, the General Assembly votes for the following year’s theme. This year, the theme was Sustainable Cities and Communities, and 2021 is the year for Trees in Need. It mainly serves as inspiration for events and congresses.
Magazine
The European Geographer is a semi-scientific annual magazine that publishes the work of some EGEA members divided in three sections. The scientific section contains research papers or articles based on bachelor or master theses. The ‘GeoTALK’ section consists of informal articles relating to geography topics. The last section is called EGEAscope and includes short articles about EGEA matters.
Any member can contribute with his or her work in the magazine!
Several steps need to be completed before EGEA Bergen becomes a true entity. We have to elect two contact persons to represent Bergen. Then, we need to write a motivation letter including our interest and reasons for joining EGEA and the number of members in EGEA Bergen. Once approved, we will get our own entity page and email address. At this stage we will have the status of a nominated entity. The General Assembly in September will decide if we become an associated entity.
We are of course welcome to take part in activities before we become an associated entity!
Fees and funds
It is totally free to be a member of EGEA. The entity itself has to pay an annual fee of about 10€/100kr.
Participating in events is not free, but very cheap! Only visiting another entity as part of an exchange is free; this also means that receiving another entity is at our expenses.
Most entities get funds from their universities to organize events. We should be able to get funding from UiB once the entity is created.
A presentation will hopefully be held at the faculty after the lockdown. More info coming soon, follow us on Facebook and Instagram to stay tuned.
In the meantime, talk about EGEA or share this article to your geography friends and fellow students, they might be interested!
If you are interested in becoming a member of EGEA and help me build EGEA Bergen, let me know at mailys.rouille@uib.no.
Denne uka (altså forrige, red.adm.) har vært kanskje den viktigste for geopolitikken på år og dag. Det er mange av oss som har sittet sitrende av spenning på vent av dette øyeblikket som endelig har skjedd. Alle visste at det måtte komme, men det har liksom vært vanskelig å ta inn over seg at tiden endelig er her. Men, men, folkens, her er vi altså: Abiy Ahmed har sendt de etiopiske troppene inn i den betent opprørske Tigray-regionen.
Nå ja, det stemmer visstnok også at gerontokratiet med det mest spektakulære valgsirkuset i det ville vest velger ny landsbyhøvding, og siden de fleste har hatt denne tragikomedien i tankene kan vi begynne der. I skrivende stund ser det ut til at den 77 år gamle patriarken med blå skjorte tar over for den 74 år gamle rødskjorta som keiser i USA. Når sirkletten overføres over nyttår kan vel vi geopolitisk engasjerte begynne å stålsette oss for nye, store forandringer. Eller?
Allerede snakkes det i store favner om normalisering, reparasjon og opprydning etter alle apestrekene til Trump. Svingningene skal gjøres snorrett, og man skal tilbake til det løp man var i før, og som seg hør og bør. Her er man for så vidt delte, er det snakk om å blankpusse rutsjebanen ut over stupet, som man før Donald med største selvtilfredshet surfet nedover? Er det kanskje heller en saftig dobbel espresso etter et mareritt som varte altfor lenge, endelig gjenreisning av sivilsamfunnet og skikket etikette? Vi kan hvertfall sirkle ut det åpenbare.
Det er – dårlig forsøk på å skjule et flir – med et tungt hjerte jeg kan proklamere epoken med Kose-Kim over. Uansett hva annet det er å si om dagene forut oss kan alle være enig at akkurat dette er et enormt slag for satirebransjen. Verdens soleklart mest absurde vennskap er i ferd med å brytes, og Koreas største sjarmtroll kommer nok aldri igjen til å bli fotografert smilende med en amerikansk statsmann. Noe tilsvarende kan man nok tenke seg gjeldende for den russiske bamsefar, men akkurat det er liksom ikke like spesielt. Demokratene har jo i disse fire år praktisk talt livnært seg alene på tillitten til Mueller, og denne utømmelige kilden av anklager og konspirasjoner rundt de skitne knepene fra russerne. Signalene som kommer til å bli sendt mellom ambassadene bør være nok til å sette den globale oppvarming på pause i ti år. Minst.
Over i tyngre og vondere baner; man kan nok skimte nye grep i konfliktene i den amerikanske interessesfære. Påtroppende rormann Biden var jo førstestyrmann under Obama, og han på sin side satte fotavtrykk i mang en salat. Ikke bare overtok Obama ansvaret for Bush-krigene, men han fant det også passende å pynte på kunstverket av en arabisk vår i total oppløsning. Vi kan nok forvente en større ansvarsgrad, hva nå enn det innebærer, i og rundt Libya, Syria, Yemen, Afghanistan, Iran, Irak osv. Det er bare å bunkre popkorn folkens, ikke lur dere til å tro at verden blir kjedelig fra 20. januar 2021! I den andre halvkule er interesseforholdet motsatt. Her var det i stor grad Trump og bestekompisen Pompeo som startet nye rakkerstreker. Det er kanskje et monument til administrasjon 45s kompetansenivå at fantestrekene i Bolivia og Venezuela ble såpass klønete utført og lett gjennomskuelig for storsamfunnet utenfor. Mon tro om ikke blåskjortene lar disse bli værende urørt som et signal om at disse fadesene var trump and trump only. Nå viskes det med lave stemmer om at vi er inn for høy blest i Nicaragua. Time vill sjow.
Da er det egentlig bare de slitsomme gjengangerne igjen, elefantene klimakrise og Kina. Det er allerede varslet at den parisiske avtalen skal gjenreises, og da blir det spennende å se om det samme vil gjelde den sino-britiske varianten. Etiopia! Åja, ja, stemmer det. Skumle greier, gudene vet hvor det fører hen.
Den 22. oktober gikk Fagutvalgets andre karrierelunsj av stabelen. Vi kan alle spørre oss hvor mange ganger noe må finne sted før det kan kalles en tradisjon, men det nærmer seg.
I år som i fjor var de inviterte gjestene alumni fra geografi. I år rettet vi fokus på geografiutdanningen i arbeidslivet.
De inviterte var:
Håkon Tufteland, Bergen og omland friluftsråd
Monica Stoknes, Opus
Christian Hagerup Reinshol, Byplanavdelingen i Bergen kommune
Solveig Otterå, Kartverket
Kristian Wilén Haaland, Miljøavdelingen hos Fylkesmannen i Rogaland
Ting å tenke på.
Alle leverte gode og innholdsrike presentasjoner om hvordan geografiutdanningen kan brukes når man skal ut i arbeidslivet. Om vi skal trekke frem noen fellesnevnere kan det nevnes at:
Geografer får jobb, tro det eller ei.
Du lærer mye av å skrive en masteroppgave.
Bygg et nettverk mens du studerer.
Hold øynene åpne og vær offensiv, send åpne søknader
GIS-kompetanse er både nyttig og ettertraktet
Det er ikke så ille å være generalist.
Ellers var oppmøtet bra, maten god og smittevernet ivaretatt. Det er kanskje ikke så veldig #humble å skryte av egen #success, men noen ganger er det lov.
Meg, bare et par-tre år gammel med min fars laptop.
Jeg hadde aldri forestilt meg meg selv i Bergen før jeg faktisk begynte å studere på UiB. Det meste av interaksjoner jeg hadde hatt med Bergen, bergensk kultur og bergensere var gjennom jobben jeg hadde før jeg begynte å studere. Det ga meg et godt helhetlig inntrykk av byen og stedet lang tid før jeg faktisk satte fot her, men herregud..
For en fot det var.
Som alle vet så har det jo vært og fortsetter å være en pandemi som herjer rundt i verden. I skrivende stund så hadde Covid-19 hatt en ny spredning i Bergen tidligere i September. På grunn av en rekke restriksjoner og bergensernes samarbeidsvillighet så ble dette raskt bekjempet. Men likevel så lever vi jo i en pandemi, og trusselen for et plutselig utbrudd råder over oss.
Det tenkte ikke jeg på i sommer da jeg dro til Polen med venner. Tross en epidemi, en pandemi og flere advarsler, var jeg og vennene mine dessverre en av de folkene man leste om på nyhetene som reiste utenlands i sommer.
Hvorfor det? Jeg kan begynne å ramse opp flere grunner til hvorfor, men til syvende og sist så var det vel ut av rene egoistiske grunner. En venn jobbet i et flyselskap som sikret oss billige tur-retur billetter til mindre enn 400 kroner, noen av oss hadde lappen så det ga oss en unnskyldning til å kjøre mye rundt (vi endte opp med å reise gjennom Polen fra det nordligste punktet til det sørligste), ingen av oss hadde god nok økonomi til å feriere i Norge en lang stund, vi alle var lei av Oslo, depresjon og angst påvirket oss alle på grunn av klaustrofobien som følge av karantenen, jeg hadde ikke vært ute av byen på to år og så videre og så videre..
Med andre ord, vi alle ville ut av Oslo og landet. Men karma slo meg hardt tilbake i ansiktet.
For å være mer spesifikk; den slo meg hardt i foten.
Nå tror jeg ikke på karma. Men jeg tror på menneskers idioti. Og det var nok ganske idiotisk av meg, en kar på 1.83M med vekten tilsvarende en halv flodhest, å kaste meg på en sklie i en badepark. Disse skliene vi kastet oss på var en del av noe som var kalt ‘rapid river’; du skulle kaste deg på en sklie som ledet deg til et basseng før du kastet deg på sklia igjen som ledet deg til et annet basseng. Sklia var bred nok for å romme flere, men for sikkerhets skyld hoppet vi én og én. Mellom den andre og tredje sklien var det et hemmelig utendørsbasseng – dersom man dyttet seg vekk fra sklien og sklei inn i det bassenget fikk man sitte utendørs uten støy og lyder fra barna som lekte inne.
Perfekt, tenkte vi. Dette klarer vi. Det endte jo opp selvfølgelig med min størrelse og vekt at jeg sklei mye fortere enn alle andre når jeg før hadde kastet meg på sklien. Derfor hadde en venninne en plan om å vente på meg ved å sitte klar ved den lille rampen som ledet til dette bassenget. I det hun tok tak i armen min når jeg fløt forbi, hylende som en stukken gris, slo jeg også hele høyre siden av kroppen min mot veggen av sklien. Og den traff først ankelen.
Og dette var på dag 2 ut av 7 av denne Polen-turen.
Plutselig røk majoriteten av mine planer og tanker om reisen fordi mye av tiden ble brukt på å pleie min ekstremt smertefulle fot. Selv når jeg kom hjem til Norge så fortsatte det å gjøre vondt, og selv etter et besøk på legevakten når min fot hadde hovnet opp til hobbit-størrelse ble jeg fortalt at det var ingenting jeg kunne gjøre utenom å bare ta det helt med ro.
Smerten går over av seg selv sa de smilende. Det vil ta én uke.
Perfekt, fordi jeg skulle flytte til Bergen om én uke! De smilte og nikket igjen og fortalte meg at dette ville gå bra. Om det fortsatte å gjøre vondt så var det bare å komme tilbake, eller dra til legevakten i Bergen.
Så kom dagen jeg endelig skulle flytte til Bergen. Jeg hadde sikret meg en leilighet på Fantoft. Jeg hadde betalt semesteravgiften. Mange av mine nødvendigheter hadde blitt pakket inn i to store kofferter og en sekk, resten skulle komme senere. Jeg var klar. Men det var ikke foten min. Jeg hadde kun sovet to timer den natten fordi foten verket så inni hampen. Og jeg skulle ta toget kl. 08.17. Dette førte til at jeg skrev mange meldinger til venner av meg i en febrilsk situasjon hvor jeg uttrykte både min glede og frykt for å studere mastergrad i Bergen, samt spammet dem fullt av bilder fra noe som var en nydelig togtur. Jeg klarte ikke å sove uansett hvordan jeg snudde meg og plasserte foten min, og mitt hode var fylt med tanker og frykt for hva som skulle komme. Jeg har ingen venner i Bergen. Jeg har kun en kusine jeg ikke hadde snakket med på over syv år. Hvordan skal jeg klare meg?
Engstelig, overtrøtt men samtidig ekstremt hyperaktiv fra de koppene med kaffe jeg hadde drukket i løpet av togturen, ankom jeg endelig Bergen. Min fot gjorde helsikes vondt, men bybanestoppet skulle være rett utenfor stasjonen, ikke sant? Nei. De drev med konstruksjon eller vedlikehold eller noe. Så jeg måtte gå til Nygård. Men det går nok fint!
Ti minutter senere. Jeg var klissvåt fordi det regnet, hoppende på ett ben, en gjennomvåt sekk på ryggen og to kofferter drassende etter meg, klarte jeg endelig å slenge meg på bybanen. Blodrød i ansiktet og svette blandet med regn, kastet jeg meg på et sete for å bla i appen for å kjøpe billett. Og så skjedde det.
Musikk.
FLORRRIDA.
Jeg hadde ikke vært i Bergen siden jeg var seks år. Jeg har bare minner om at jeg fikk flis i foten og noe om et tre som het apenes skrekk, og dette var lang tid før bybanen eksisterte. Jeg hadde blitt så vant til Oslos standard om å bare annonsere sted i den mest nøytrale Oslo dialekten noensinne når du satt på kollektivtrafikken, men her ble jeg forført av både musikk og nydelig dialekt.
Og jeg klarte ikke å slutte å le.
Engstelig. Ensom. Bergen. Kaffe. Musikk og Florida.
Galskapen traff meg endelig, og ga ikke slipp før jeg endelig hadde fått nøklene til leiligheten. Fortsatt humrende men altfor sliten kastet jeg meg på sengen og sovnet en hel dag og en hel natt. Jeg var altfor sliten til å gjøre noe som helst. Jeg visste at selv om angsten og frykten hadde tatt overhånd i dag, så var jeg klar til å møte en ny dag fordi skolen skulle begynne snart. Jeg skulle være med i fadderuken og bli kjent med mange nye kule folk!
Dessverre fant jeg ut dagen etterpå at mastergradsstudenter ikke har noe reell fadderuke. Tvert imot – vi har ingenting.
Fuck.
Vel, jeg kan jo begynne å bli kjent med folk gjennom studentgrupper og organisasjoner?
Første møter er ikke før i midten/slutten av august. Og det er lite sosial aktivitet for masterstudenter, og Covid setter en stopper for de fleste større sosiale arrangementene.
Shit.
Vel, jeg kan jo gå ut og utforske? Foten din, din tulling.
Helvete.
Bare fordi jeg ikke kan gå ut utforske betyr ikke at jeg kan stikke ut på en bar, ikke sant?
Covid har begynt å spre seg rundt studentmiljøer nå, mest trolig på grunn av fadderuka opplegget. Mange grupper kansellerer sitt opplegg fullstendig.
Faen.
Vel, hva var det da for en engstelig mann på 26 år å gjøre? Veldig lite, for å være ærlig. De første to ukene ble brukt på å være i leiligheten min. Ikke kunne jeg dekorere det fordi jeg kunne så vidt gå, ikke kunne jeg gå ut fordi smerten var altfor stor (selv når det var nærmere 30C ute), ikke kunne jeg gå ut og drikke fordi Covid-19. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var en lesehest eller en briljant kreativ kunstner som brukte denne tunge tiden på å tegne eller lese, men jeg er ikke noe av det.
Det jeg derimot er, er at jeg er en gigantisk nerd. I alder av 3 år ble jeg presentert til dataspill og dataer fra min far som hadde vært en nerd lenge før jeg ble født. Han vokste opp i en verden der informasjonsteknologi og datateknologi var i stadig utvikling og da han fikk broren min og meg var han ivrig på å vise oss hva denne nye verdenen hadde å tilby. Broren min og jeg vokste opp med våre egne PCer der vi var fri til å gjøre hva vi ville som oftest ville bety at vi spilte hele dagen og hele natta lang sammen. Nevn det, så har jeg sikkert spilt det. Min kunnskap om spill fra før år 2010 er noe jeg venter i spenning på å kunne flexe med på en quiz.
Men broren min falt ut til syvende og sist, og det samme gjorde vel jeg. Men i forhold til broren min som vokste opp i en tid der hvor en-spiller spill som Doom dominerte, så vokste jeg opp i generasjon World of Warcraft. Dette er utrolig cringe å skrive, men jeg har et poeng altså.
Hvis det var en ting som fascinerte meg veldig med World of Warcraft var at jeg plutselig hadde folk å spille med som var utenfor der jeg bodde på Holmlia. Plutselig hadde jeg kontakter fra overalt i Norge og, ja, fra overalt i Europa. Vi delte aldri navn og sjeldent alder og hva vi gjorde, men det var uansett interessant å vite at det var personer jeg snakket med var fra andre steder, fra andre kulturer, snakket andre språk og hadde andre bakgrunner enn det jeg hadde.
Det tvang meg til å lære meg engelsk, og jeg hadde alltid noen jeg kunne øve engelsken min med i løpet av min barndom. Det tvang meg til å høre og lese om andres situasjoner; problemer med økonomien, problemer med studielån, problemer med å betale tilbake helsekostnader, problemer med familien og så videre. Selv om vi ble kjent med hverandre for å drepe drager for å få et sjeldent våpen som gjorde karakteren din 0.1% sterkere, ble det fort til at vi satt sammen til sent på natt under en virtuell himmel og snakket om utfordringer og følelser i hverdagen. Jeg hadde venner som jeg ikke visste navnet på, men likevel som jeg visste betydde mye for meg og jeg mye for dem fordi vi skrev til hverandre dagen lang selv utenfor spillet.
Dette betyr ikke at jeg hadde ‘virkelig liv’ venner – venner jeg fikk gjennom skole og andre fritidsaktiviteter. Det hadde jeg alltid, og jeg er uendelig glad i dem og deres vennskap. Jeg kan alltid kontakte dem når som helst og om hva som helst.. Men når de ikke var tilgjengelige, eller når jeg trengte å snakke med noen bak en skapt identitet i en virtuell verden, var det godt å ha venner av annen type tilgjengelig. Det var godt å ha noen som kjente til deg og din situasjon uten å måtte være en som du kjenner gjennom det virkelige liv; en tredjepart som du kunne snakke med uten å måtte føle deg dømt.
Vi hoppet fra spill til spill, fra én virtuell verden til en annen, men vennskapene ble beholdt. Vi har grått sammen, vi har ledd sammen, og vi har feiret sammen. Noen vokste vi fra, noen nye venner fikk vi. Akkurat som i den virkelige verden.
Derimot har denne separasjonen mellom det virtuelle og det virkelige har ebbet bort i løpet av de siste årene når jeg har lagt til en del av de jeg har snakket med i over ti år på mine sosiale medier – plutselig er vi blitt en del av hverandres liv. Og jeg er glad for det. Dette er personer som har vært med meg gjennom min oppvekst og jeg gjennom deres oppvekst. Dette er personer jeg stoler på og som jeg er virkelig glad i, selv om vi alle meldte oss inn i et spill kun for å bekjempe onde drager i første omgang. Men det vi fant var glede, kjærlighet og vennskap.
Når folk sa at det var rart å ha virtuelle fester hvor man drakk og koste seg individuelt men sammen gjennom Zoom var dette noe jeg var veldig vant til gjennom disse årene. Jeg kommer aldri til å glemme lyden av en ‘Country Roads’ allsang kl. 19.00 på en lørdagskveld når karantenen var på sitt verste; fra mine canadiske til brasilianske til koreanske og japanske venner, så sang vi alle sammen med når vi alle følte karantene på oss. Og vi drakk. Og vi lo.
Vi er heldige nok nå til å leve i en tid hvor den fysiske avstanden mellom hverandre ikke trenger å være til stort bry. Jeg kan ha en venn som bor fem minutter unna meg og en venn som bor på andre siden av kloden, men likevel så har det ingenting å si fordi vi har mange måter å kunne kommunisere med hverandre på. Vi kan snakke, feste, le og gråte sammen uansett avstanden, fordi vi har teknologien til å kunne gjøre det. Man er aldri ensom, selv om det kan føles slik ut til tider.
Og det var det som hjalp meg da jeg kom til Bergen. Med en vond fot, med korona-restriksjoner, med mangel på fadder-uke. Jeg visste at uansett avstanden mellom meg og mine venner, så hadde vi alltid hverandre tilgjengelig. Enten om det skulle være under en virkelig himmel eller en virtuell himmel, så var det alltid lett for meg å ha noen å ringe for å snakke eller bekjempe onde drager med. Vennskap kommer i mange former – noen kjenner man gjennom skole, andre gjennom fritidsaktiviteter, og noen rett og slett fordi man bare er en gigantisk nerd. Og det er egentlig ganske kult, spør du meg.
Bergen har fantastiske turmuligehter. Bergen har også litt av et vær. I følge tall fra Meteorologisk institutt falt det 2346,7 mm nedbør fordelt på 203 nedbørsdager i 2019. I 2018 var det 2398,8 mm nedbør på 190 dager. I januar 2020 var det ingen dager uten nedbør.
Det virker kanskje upassende å innlede et potensielt trivelig blogginnlegg om det å gå på tur med slike nedslående fakta. Bergen har heldigvis et godt svar på utfordringene med nedbør og det å gå på tur: Et omfattende nettverk av grusveier og gruslagte turstier.
Ulriken skulle vært synlig midt i bildet. Det er bedre å være på grusveien i Våkedalen enn på toppen av på Ulriken når været er lunefullt.
Grusveier og gruslagte turstier? Ja, grusveier og gruslagte turstier. Det er ikke alltid man trenger å teste motivasjonen i dyp gjørme eller lårhalsen på vått berg. Dessuten er det ingen spøk å få akutt vondt i viljen når man er ute i naturen.
Noen vil kanskje diskutere om det å gå på grus egentlig er forenelig med den klassiske forståelsen av «fjelltur». Til de vil artikkelforfatteren si at tre av de berømte syv fjellene – Sandviksfjellet, Fløyen og Rundemannen – er tilgjengelige via grusveier.
Mange turmuligheter på og rundt Fløyen, som illustrert på dette skiltet mellom Brushytten og Fløyen. Grusveier nesten alt sammen.
Ok, så oppfordringen er å gå tur i regnet? Ja, men det er ikke sagt at du nødvendigvis trenger å gå i skogen eller på fjellet for å få gått deg en tur i regnet. Du kan gå rundt Store Lungegårdsvannet eller kanskje i Fjellveien. Er de publisert på UT.no, så teller de som turer.
Så, hvor kan vi gå på tur på en regnværsdag? Artikkelforfatterens heteste tips er å gå fra Svartediket til Fløyen via Rundemannen. På denne turen kan du beundre natur, kulturminner og infrastruktur. Du kan se lokalhistorie i form av en ekte hoppbakke. Over toppen av Rundemannen får du mest sannsynlig været i trynet og når du kommer ned til Fløyen får du de mange lekeplassene for deg selv.
Artikkelforfatteren demonstrerer «foto: privat» foran masten på Rundemannen, Bergens svar på Eiffeltårnet. Det gjelder å ha sin indre sol.
Om du vil gå fra den andre siden av byen, så kan du gå fra Munkebotn til Fløyen over Sandviksfjellet. Skulle dagsformen være dårlig og viljen være sår, så tar du bare kjapt til venstre ved Munkebotsvatnet og går rett til Eidsvåg der du kan kjøpe smågodt på butikken. Bussene går ofte tilbake til byen.
Det få ting som er like bra prokrastinering som det å gå en tur i ruskevær. Få eller ingen vil våge å anklage deg for å være arbeidssky eller uproduktiv, særlig om de selv lå i sengen og spiste restene av gårsdagens pizza mens du var ute og brisket deg i regnet. Husk å ta bilder.
Da er vi stolte av å kunne presentere det nye fagutvalget for høsten 2020!
Fagutvaget er, som kanskje kjent for mange, geografistudentenes valgte organ som representerer studentene overfor instituttet, i Studentutvalget og i andre råd og utvalg. Vi taler studentenes sak, og prøve å gjøre studiehverdagen, eksamener, det sosiale liv og andre aspekter ved tilværelsen som geografistudent litt bedre! Hvis du har noe på hjertet ris eller ros, ikke nøl med å ta kontakt med oss!
Leder: Axel Bache-Wiig
Nestleder/økonomiansvarlig: Arne Pettersen
Instituttråd: Kjersti Sollund Hegsbro og Eirik Tysseland. Vara: Cecilie Veum og Ole Rød
Undervisningsutvalg: Simen Sem og Sofie Jordheim. Vara: Børge Lillesund Johannessen og Axel Bache-Wiig,
Studentutvalget: Axel Bache-Wiig og Arne Pettersen
Arrangementsansvarlig: Robin Sebastian Rovdal
EGEA-representant: Maïlys Rouïlle
Sosiale medier: Ronya Reitan Solberg
Medlemmer: Børge Lillesund Johannessen, Ole Rød, Cecilie Veum, Sofie Jordheim, Lise Saga, Ingvild Eike, Caroline Nordøy Håvik, Andreas Våge, Jonas Mayer, Borghild Due, Åse Heber Norum, Nora Tveter, George Edward Young, Veera Ylipieti
På spørsmål om hvilke visjoner og forventninger leder Axel har til FU-semesteret, svarer han at dette finner vi ut av sammen – i god FU-ånd!
I lys av situasjonen vi er i har både det ene og det andre utgått. Fullstendige feltkurs og utenlandsferier er noen eksempler. Dette innlegget skulle egentlig handle om feltkurs, men slik ble det ikke da fagutvalgets utsending glemte å ta trivelige og/eller informative bilder. Mer om det senere.
Først skal instituttet ha honnør for å ha stablet alternative feltkurs på bena. En halvdagstur til eksotiske Bjørnafjorden kommune er kanskje ikke helt det samme som fem dager i felt i området rundt Eidfjord, men det er bedre enn å sitte hjemme og se på flybilder. Berggrunnsgeologi og isavsmeltingshistorie er gjerne best ute.
Så var det dette med trivelige og informative bilder. Ved Ulvensyklinalen lå løspatronene strødd og det hang sperrebånd av plast i trærne. Lysten til å rydde i naturen overstyrte lysten til å ta bilder av hvor artig man kan ha det på feltkurs. Man kan si at joda, det ligger en militærleir like ved, området blir brukt til trening og man er bare et par meter fra en trafikkert vei. Samtidig kan man også si at dette er et godt opparbeidet turområde og en geologisk arv. Sist, men ikke minst: Man ikke tar med seg noe inn i naturen som man ikke tar med seg ut av naturen.
Uansett hvem du er og hva du bruker et område til, så har du et ansvar for å rydde opp etter deg. Ønsker du endring, så får du representere den endringen selv. Fagutvalgets utsendte har dessverre støtt på forsøplet natur før og har med årene lært at det er nyttig å ha med en plastpose eller to på tur. Da kan man plukke opp andres søppel og 1) gjøre noe nyttig eller 2) blogge om det og føle seg moralsk overlegen.
Det siste burde ikke være en motivasjon, men her er det tross alt resultatet som betyr noe. Det er viktig for fagutvalgets utsendte å presisere at vedkommende ville gjort dette uansett situasjon. Vedkommende liker å se på seg selv som miljøverner, ikke influenser eller rikspolitiker.
Etter å ha plukket søppel gjøre et eksempel av det gjennom å marsjere et godt stykke inn mot sentrum med en pose på jakt etter en egnet container. Valget falt på den grønne containeren.
Så, dersom utenlandsferien har gått i vasken og du er i tom for sommerplaner, hva med å gjøre noe nyttig med konkrete resultater? Du kan engasjere deg i lokalmiljøet eller på et sted i naturen som betyr noe for deg. Det finnes mange lag og organisasjoner som organiserer rydding og det er ingenting i veien for å gjøre det helt selv. De færreste av oss er influensere eller rikspolitikere. Om du har store planer bør du kanskje høre med ditt lokale renovasjonsselskap før du trapper opp med større mengder avfall.
Hold deg oppdatert på aksjoner hos Rydde eller direkte fra din foretrukne organisasjon. Husk å følge helsemyndighetenes råd.
Fra venstre: Eydna Joensen (arrangementansvarlig og ordstyrer), Geir Totland, Ida Kleppe, Jeppe Kolding, Ivar Gaasland, Peter Andersen
En solskinnsdag på Teglverket på det Akademiske Kvarter torsdag den 5. mars var det årlige arrangementet Fagkritisk dag satt i gang. Den dagen hvor vi som studenter på geografistudiet kan stille et kritisk blikk mot studiet eller et dagsaktuelt tema relatert til geografi. Tema for 2020 var norsk matkultur og bærekraftig matproduksjon og dagen kunne tilby innsikt i motstridende perspektiv til fagfolk relaterte til fremtiden for norsk matkultur. Disse talerne ble etter deres presentasjon tilbudt en ordentlig utfordrende debatt hvor alles meninger ble satt på prøve, både av ordstyreren og av deltakerne.
Åpningen av dagen fikk Peter Andersen, instituttleder for Geografi med førsteamanuensis i matgeografi. Han ga alle en henrykkende innføring i meningen av mat for oss geografer og hvilke utfordringer vi står for som dagens produsenter og forbrukere.
Etterpå fikk Jeppe Kolding, professor i Biovitenskap ved Universitetet i Bergen, ordet. Han presenterte fra blant annet sin egen forskning at vi bare bruker 4% av havets totale potensiale som kilde til mat. Det ble også sagt at lakseoppdrett var egentlig på ingen måte bærekraftig med tanke på at deres føde er primært soya fra avskoget regnskog.
Bybonden Ida Kleppe og rådgiver fra Hordaland Bondelag Geir Totland hadde hver sin presentasjon om rollen norsk landbruk har for vår økonomi og selvberging, og hva som står på spill om store deler av landbruket bli lagt ned. De la vekt på at hvis matproduksjonen skulle holde oss bærekraftige må ikke bare vår mat være kortreist, kanskje enda selvdyrket, men også maten til dyrene være bærekraftig. Dette er et mål Norges Bondelag understreket blir fortsatt jobbet med å finne en løsning på.
Tiden gikk, og snart begynte hele salen å lukte av mat. Under pausen, under all spising og mingling, var det mye engasjement blant folk å vite mer om vår fremtid for matsikkerhet. Det var ikke lenge etter alt ble spist opp at folk med kaffe og blingser i hendene satte seg klar for mer viten. Det var nemlig en taler og en avgjørende debatt igjen av dagen.
Ivar Gaasland, med førsteamanuensis i samfunnsøkonomi ved BI var siste mann. Med hans master om hvorfor subsidier til norsk landbruk ikke er lønnsomt presenterte han sine funn og sin definisjon på bærekraftig. Subsidiering av forurensende husdyrhold som kyr og sau motsier landets og Norges Bondelags ønsker om å bli bærekraftig. Gjennom mer internasjonal handel og mindre beskatning på importvarer skal den norske matforsyningen klare seg.
Hvordan kan Norge ha matsikkerhet for en kommende krise? og det på en bærekraftig måte? Mens alle spørsmålene skrevet anonymt på lapper ble samlet inn satte de forberedende spørsmålene debattantene i spissen. Hvordan kan vi beholde friheten til å velge vår diett samtidig som vi holder produksjonen bærekraftig? Hva er bærekraftig? Hvordan kan vi endre våre matvaner? Salen ble fort varm fra deltakernes energi under debatten, og mange oppfølgingsspørsmål utfordret hver eneste deltaker. Tross alt ble hvert svar levert med selvtillit. Uten tvil var det mye uenighet i hvordan en kan løse denne problemstillingen om norsk matsikkerhet. Men en ting som var sikkert var at dette kunne bekrefte hvor utfordrende det kan være å jobbe med å finne en sikker løsning på norsk matkultur, matproduksjon og bærekraft. Denne berikende debatten skapte engasjement og åpnet opp for nye spørsmål alle kunne dra med seg hjem og gruble på.
Det kom et mangfold av folk og hørte på årets fagkritisk dag, ikke bare geografistudenter og ansatte. Det var ikke før enn mot slutten at viktigheten for denne dagen gikk opp for alle, at selve grunnen til hvorfor vi har fagkritisk dag ved UiB er for sette vår akademisk lærdom på prøve og se hvordan tema som matsikkerhet kan ha flere perspektiv og være en utfordring innen samarbeid i næringslivet. Dette årets fagkritisk dag var definitivt en suksess, med all maten som ble spist opp, og ikke minst engasjert publikum og deltakere. Med fagkritisk dag kan vi komme et steg videre i å løse geografiske problemstillinger sammen! Bli med neste år! Enten som publikum eller som med-arrangør med fagutvalget!
Geografistudenten 