Femte desember

Grethe Meling kom rød i kinnene til instituttet kvart på 9. Hun reiv av seg jakka, skrudde på datamaskinen og trakk pusten dypt. Hvordan kunne premien forsvinne rett foran øynene på Marta og Tove? Så kom Grethe på en gammel visdomsregle hennes nabo hadde lært henne da hun var barn: «Korleis skal ein få med seg augneblikket når ein blinkar med augo kvar gong det kjem?». Øyeblikket der tyven hadde tatt premien var altså forbi, men det betydde derimot ikke at noen ikke kunne løse dette mysteriet. Grethe så ut av vinduet og ut mot horisonten. Det glitret av mot og håp i øynene hennes der hun mintes en instagrampost en geografistudent hadde postet tidligere dette semesteret:  

image1

Grethe kjente hendene knyte seg. Hun skulle finne ut av dette, selv om forsøket på å finne sannheten kanskje ville innebære søvnløse netter og anspente relasjoner. Som den geografen Grethe Meling er, tenkte hun at hun skulle gå metodisk til verks for å finne tyven, og hva er vel bedre egnet enn en runde semistrukturerte intervjuer for å finne den skyldige?  Hun la derfor ut en kunngjøring på MittUiB der hun kalte inn alle tilknyttet instituttet for geografi til et obligatorisk oppmøte på hennes kontor:

jukleblogg

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s