Doktor GeoWho 22: Jeg vil hjem til julematen min, Gill Valentine!

Doktor GeoWho våkna seint etter den lange natta med dansing og snakking sammen med sin nye heltinne Doreen. Oppvåkinga skjedde med et rykk, for han kom plutselig på at det bare var noen få dager til julaften, og at han hverken hadde bestilt togbillett hjem til jul eller begynt på strikkinga, liminga og malinga som skulle til for å lage de hjemmelagede julegavene han var blitt så kjent for. Dette hadde blitt en ganske annerledes adventstid enn den han var vant til. Kanskje det rett og slett var et tegn på at han var i ferd med å tre inn i de voksnes rekker; den rekka der en ikke lenger hadde tid til å kose seg med pepperkaker, gløgg, klementiner og  de kreative prosessene som ligger bak hjemmelagede gaver. Han begynte å tenke på all den gode julematen, og kjente at det var lenge siden sist han hadde spist. Doreen og Knut hadde kjøpt seg en fish and chips mens de fikk igjen pusten etter all dansinga og snakkinga i London i går kveld.

Doktoren reiste seg opp fra den myke delen av gulvet i tidsmaskinen sin, og la merke til stillheten utafor døra. Han var blitt vant til å høre lyden fra byer i alle mulige tidsaldre, kanskje han hadde havna i et mer ruralt og fredelig område? Han håpa på det, Knut hadde nemlig alltid vært glad i naturen, og likte særlig godt skiturer. Det hadde det forsåvidt heller ikke blitt så mye av de siste ukene, om en ser bort i fra den ene vannskituren etter Kon Tiki med Thor Heyerdahl og gjengen hans. Han fortsatte å mimre tilbake på alle de fine opplevelsene og alle de rare, men snille menneskene han hadde møtt, mens han gikk mot utgangsdøra.
Han trykket forsiktig ned håndtaket på utgangsdøra i den kuleforma tidsmaskinen, og frisk luft og lyden av noen som jogget forbi fylte den ellers så lite friske og stille lufta inne i tidsmaskinen.

Utafor tidsmaskina ser han et skilt der det står Welcome to Peak District National Park, og i en søppelbøtte rett ved kan Knut se en utgave av Sheffield Times fra mai 1995. Det er et triks han bruker for å finne ut hvilken tid tidsmaskina har tatt ham med til, og han lærte det fra sin favorittfilmserie; Back to the future. «Jeg begynner altså å nærme med min egen tid igjen, kanskje jeg rekker hjem til julaften!», sier doktor GeoWho høyt til seg sjøl, mens noen kremter og sier «Excuse me, I am Gill Valentine. That’s a really nice globe you’ve got there, how did you get it here?». Det er den spreke dama som jogga forbi akkurat da GeoWho lukka opp døra til tidsmaskina. Doktoren skvetter til, men presenterer raskt seg sjøl. «Oi, hehe, I am Doctor GeoWho, this is actually a time machine….» og han fortalte igjen om sin reise gjennom tidene de siste ukene. Gill Valentine viser seg å være en geografiprofessor ved universitetet i Sheffield, som ikke ligger særlig langt unna denne flotte, flotte nasjonalparken. England to dager på rad, asså, tidsmaskin? Det får så være, Gill er jo en fantastisk dame! tenker Knut. «Men har jeg ikke sett deg før et sted?» spør han Gill. Hun rister på hodet. Kanskje vi ikke har møttes enda, tenker Knut.

Han og Gill går innover i parken mens de snakker om gamle geografer, og etter hvert også arbeidet til Gill. Hun prøver å forklare Knut om boka hun holder på å skrive, som handler om Consuming geographies. Som en spesialist innenfor sosial- og samfunnsgeografi, er hun spesielt interessert i hvordan mat har sammenheng med det sosiale livet vårt. Selvom Knut ikke skjønte alle de faglige begrepene som Gill presenterte med den største selvfølgelighet, nikka han ivrig når hun nevnte forskjellige typer matretter. Knut sjøl var en stor matentusiast, og koste seg som mest når han kunne lage mat fra alle mulige kontinenter på denne blå, blå planeten vår.

Gill og Knut hang sammen i nasjonalparken hele dagen, og doktoren forstod mer og mer om denne, for ham, nye og ukjente disiplinen innenfor geografien; nemlig samfunnsgeografi. Kanskje det var dette han heller ville drive med, istedet for de utrolig kjedelige studiene i jus. Det var også det siste han sa til Gill, før hun jogga videre inn i solnedgangen mot Sheffield, mens hun vinka farvel til doktor GeoWho.

Tekst: Anne Sofie Hovden

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s