Doktor GeoWho 9: David og Goliat (eventuelt Karl)

Doktor GeoWho har fått med seg den gamle mannen inn i tidskula, og fått vite at han heter Karl Marx. Karl kan fortelle om et langt liv hvor han har forsket på kapitalismen og samfunnet, men at han nå har begynt å føle seg dårligere og dårligere. «Både kroppen og hjernen har blitt svekket, og nå har jeg fått denne bronkitten i tillegg».

«Da min kone Jenny døde for noen uker siden, brast liksom alt for meg,» forteller han. Knut synes det er trist å høre at Karl nylig har blitt enkemann, og ønsker han bedre hell i årene framover. «Apropos årene framover …» sier Knut, og vrir på det ene hjulet i tidsmaskinen slik at tallet blir som han hadde tenkt: 1981. «Nå skal vi ut på en liten Journey, for å si det sånn! Hehe! Hæ? Du og jeg, Karl!». Knut er tydelig opprømt over den forestående konserten, mens Karl virker å synes alt engasjementet og ristingen i kula blir litt for mye. Han setter seg ned på gulvet og hoster kraftig. Ikke før tidskula står helt stille slutter han å hoste.

«Nå er vi her. 1981. Året Journey ga ut verdens beste låt og turnerte med den over hele USA. Alt dette venter på oss rett utenfor døra,» sier Knut, og svinger opp døra på tidsmaskinen med en dramatisk og overdreven gest.

«Er det der Journey? Det ser ut som et ganske kjedelig band for min del,» sier Karl. De to feststemte mennene har nemlig ikke havnet i en stor konsertarena. Heller har tidsmaskinen stoppet inne på et lite, trangt kontor. «Jaja, jeg er ikke så glad i konserter uansett. De er jo som sagt noe kapitalistisk svineri». Knut og Karl går ut av tidsmaskinen og kikker seg rundt. Plutselig ser de en mann med nesa begravd dypt i en bok. «Guten tag! Hva leser du om» sier Karl til mannen, som snur seg og ser rart på dem.

«Eh. Hei? Hva gjør dere på mitt kontor?». Karl forklarer at han og doktoren har reist hit i tidskula, og den fremmede mannen forklarer at han heter David Harvey, og at han sitter og leser om ulike geografiske teorier.

«Jeg mener at geografer må ta mer hensyn til sosiale og urbane problemer, men det synes de ikke å gjøre. Geografien forholder seg objektivt til så mange store spørsmål som fagretningen burde tørre å ta stilling til, sånn som ekstrem fattigdom og relaterte dårlige samfunnstrekk». «Alle knyttet til kapitalismen», sukker Karl, og rister oppgitt på hodet. David snur raskt hodet mot den gamle mannen og pupillene hans vider seg ut. «Hva sa De?», spør han.

«Hør her, jeg har forsket litt på noe jeg kaller «loven om den fallende profittrate», begynner Karl. «Det handler om at profitt bare kan tas fra arbeid, og ettersom arbeid effektiviseres, ved for eksempel bruk av maskiner heller enn menneskkraft, så vil man stadig kunne ta ut mindre og mindre profitt. Derfor flyttes produksjonen til andre steder med billigere arbeidskraft og andre billige innsatsfaktorer, slik at de j**la kapitalistene kan fortsette å ta ut profitten sin». «Hey hey hey, prøv å passe språket da», skyter Knut inn, men de to mennene synes å ha glemt at han eksisterer. De begynner å diskutere kapitalismenss påvirkening på det offentlige rom, og historien til markedene. Knut går ut for å ta seg en kaffe. «Kanksje det var bra at jeg brakte disse to samme?» undrer han.

kontor1 kopi

En time senere går Knut tilbake på kontoret til David, der de to mennene tydelig har funnet ut at de har mye til felles. «Jeg tror det er på tide at vi får deg hjem igjen nå, Karl,» sier Knut, og Karl ser ut som en skuffet 4-åring, men går motvillig med på ideen. De sier farvel til David, som tar Karls i hånda og sier «Takk for at du kom hit på besøk og viste meg at det er flere enn meg som tror på at kapitalen har grenser».

Vel tilbake i tidsmaskinen er Karl sliten, men fornøyd. Han smiler mot Knut. «Takk for at du tok meg med hit til fremtiden. Det ble ikke noen konsert, men jeg fikk virkelig følfelsen av å kunne spille en rolle! Det føltes godt. Jeg tror jeg kommer til å leve på denne opplevelsen i mange tiår til». En fremmed tanke sniker seg inn i hodet til Knut, en tanke som sier at Karl nok tar feil. Han har en mistenkelig følelse av at Karl ikke har lang tid igjen. Men han sier ingenting, og smiler bare tilbake til Karl idet han begynner på dagens hundrede hostekule». Tilbake i 1881 skilles de to meg håndtrykk og klemmer. Like før Knut skal til å lukke døra ser Karl lurt på ham, blunker og sier «Lykke til videre med reisen. Og pass deg for kapitalen».

dr.geowho

Hvor skal Doktor GeoWho reise i morgen? Skriv årstall og hvilken kjent geograf du vil sende Doktoren på besøk til i kommentarfeltet – Vi fikser resten!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s