Intervju med en geograf

I anledning føljetongen ”Intervju med en geografi” har Geografistudenten denne gangen snakket med førsteamanuensis og klimaforsker Martin Miles.

Miles

Hvorfor kom denne glade amerikaneren til Norge? Hva synes han er det rareste med nordmenn? Og hvorfor kommer han alltid halsende inn til forelesning i siste liten? Endelig blir kanskje noen av gåtene løst.

Martin Miles begynte sin akademiske karriere med å studere geografi ved flere ulike universiteter i USA. Han studerte geografi med det han kaller en ”antropologisk kulturøkologitilnærming” ved Berkeley i California; GIS, fjernmåling og romlig statistikk i San Diego i California og deretter generell geografi ved University of Colorado.

”Vi har såpass mange universiteter å velge fra at hvis man vil bli akademiker er det vanlig at man bytter institutt eller universiteter, bare for å få nye innsikter på hva geografi er og andre type kurstilbud. Selv om du er veldig fornøyd med universitetet ditt, er det ikke vanlig at du bare fortsetter på samme sted,” sier han.

Og fornøyd, det må han ha vært, for siden har det gått slag i slag med forskning. På 90-tallet begynte han å jobbe på Nansensenteret for miljø og fjernmåling i Bergen. Planen var å ta et år for å ”oppdage Europa,” som han sier, og ta en slags ferie før han begynte å jobbe i USA. Men ett år ble til to, og to ble til tre, og i dag er det 20 år siden han kom til Bergen. Nå er han ansatt på Bjerknessenteret for klimaforskning og i en deltidsstilling som førsteamanuensis II ved UiB. Han har også familie i Bergen:

”Jeg var på jakt etter en norsk kone, men jeg klarte det ikke. Da oppdaget jeg Øst-Europa. Jeg har en russisk kone, fra St. Petersburg, som også er geograf og er forsker på Nansensenteret. Vi har trespråklige barn hjemme, så det er litt annerledes. Komplisert. Interessant, men komplisert.”

Det er naturvitenskapelig klimaforskning, hovedsakelig havis og klima i Arktis som er Martins spesialfelter. Doktoravhandlingen handlet om bruk av satellittfjernmålingsdata for å kartlegge sprekker i havisoverflaten, noe han litt skøyeraktig betegner som ”veldig kjedelig”. På mange måter kan man si at Martin var interessert i klimaforskning før det ble kult.

”Da jeg begynte med geografi og klimaforskning var det veldig lite snakk om klimaendring, særlig arktisk, og havis var det mest kjedelige emnet man kunne velge. Det var ren tilfeldighet at jeg valgte det. Men plutselig har det blitt veldig interessant for folk flest, siden Arktis smelter,” reflekterer han.

Som en følge av interessen for forskning har han også et stort forskningsmiljø. Har han noen tips til unge forskerspirer?

”Dere må velge et fokusområde. I begynnelsen må man selge seg som en spesialist, med et litt bredt perspektiv. Etter at du har kommet inn, da kan du kanskje spre deg litt mer ut og gjøre forskjellige ting. Det er veldig nyttig å ha folk som kan litt om alt. […] Og det er veldig viktig at man ikke bare har kunnskap, men kan gjøre noen ting. I arbeidslivet vil man ikke nødvendigvis ha ekspertise, nei, de vil få en jobb gjort. Og hvis du kan gjøre det, med rent praktiske ferdigheter, da er det en kjempestor fordel.”

Gode råd skal man altså få. Martin ser få forskjeller mellom norske og amerikanske studenter, men påpeker:

”Jeg er egentlig imponert over norske studenter, særlig fra grunnfag og opp. Jeg er ikke særlig imponert over grunnutdanningen i Norge, men på en eller annen måte klarer dere å komme opp på et veldig godt nivå når dere fortsatt er på grunnfagsnivå. Jeg er veldig imponert.”

Og hvordan var han selv som student?

”Jeg var ikke så veldig flink eller så seriøs på dette nivået [bachelornivå]. Jeg ble seriøs litt senere. Men ikke da jeg var tyve.”

Ellers ser ikke Martin spesielt store forskjeller mellom USA og Norge. Kanskje er det fordi det er så lenge siden han kom hit. Men hvis han må velge noe han savner fra USA er det klimaet. Og prisnivået her finner han særdeles deprimerende. I tillegg er det en ting han synes er komplett uforståelig med nordmenn:

”Paringsprosessen. Vi snakker alle om hvordan det er nordmenn blir et par uten å ha en vanlig date-kultur. Det er veldig interessant. Er det kun i sommerferien? Kun på vårsleppet? Jeg snakket med en tysk geofysiker, han har vært her en to-tre år, og han klarer ikke finne ut hvordan han kan treffe norske kvinner. Eller.. han treffer dem, men hvordan bli sammen? Jeg har vært her mange år, og jeg vet fortsatt ikke hvordan det skjer.”

Til slutt, det alle kanskje lurer mest på: Vi har jo alle sett Martin komme stormende inn i forelesningssalen ti på halv forelesning, noen av oss har kanskje løpt foran ham for å rekke det. Hvorfor er han alltid i siste liten?

”Det kan være to grunner. Den første at jeg fysisk sitter langt vekk [på Bjerknessenteret]. Den andre forklaringen kan være at på åttitallet, da jeg var ung, var jeg en gang 5 eller 10 minutter for sen. Og jeg har ikke klart å ta igjen de 5-10 minuttene enda. Det er selvfølgelig en fleip, men det er min eneste forklaring.”

Så da takker vi for denne gang med fire raske spørsmål:

Regn eller snø?
– Snø

Cola eller Solo? Amerikansk eller norsk?
– Cola. Det handler bare om smak, jeg er ingen patriot.

Hvilken bok har du på nattbordet?
– Ingenting. Jeg hater å si det, men ingenting. Den siste boka jeg leste var Smilla’s Sense of Snow (Frøken Smillas fornemmelse for sne). Og den var veldig god.

Ekmantransport eller corioliseffekt?
ekmantransport– Hehehe. Ekmantransport.

Advertisements

One thought on “Intervju med en geograf

  1. Tilbaketråkk: Studere geografi | Geografistudenten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s